TEMA PÅ NETT

Tema på nett er en månedlig affære bestående av fem til syv tekster som tar for seg et gitt tema. Hver dag i den aktuelle uka vil det publiseres tekster knyttet til temaet. Det vil være mulig å sende inn bidrag og forslag til tema.

Praktisk informasjon:
Lengde: Maks 5000 tegn, inkludert mellomrom.
Illustrasjon: Om du har ideér til hvordan teksten kan illustreres, si gjerne i fra. Alternativet er at redaksjonen ordner en passende illustrasjon.
Prosess: Etter at du har levert teksten til oss, ser vi gjennom. Det kan komme framlegg til omstrukturering eller omskriving om vi syns det kan gjøre teksten bedre eller mer lesbar. Vi endrer ikke teksten, med unntak av ren korrektur, uten ditt samtykke.
Gjenbruk: Vi trykker ikke tekster som har stått andre steder før. Du kan gjerne gjenbruke teksten (blogg, hjemmeside, andre media) etter at den har stått i KOTE, men da er det fint om det kommer fram at den tidligere har stått i KOTE.
Språk: Vi trykker tekster på bokmål, nynorsk, svensk, dansk og engelsk.

TEMA: AKTØRER

 

Erfaringer fra offentlig og privat sektor

offentlig-priva1t.jpg

Å veksle mellom offentlige og private ansettelsesforhold er ikke uvanlig, men hva er egentlig forskjellen mellom de to? Hvordan opplever sektorene hverandre, og hvordan fungerer samarbeidet?

Guro Braanaas Bredland og Christina Mano jobber hos Vindveggen Arkitekter AS.

ERFARING FRA KOMMUNAL SAKSBEHANDLING

Vindveggen Arkitekter AS er et privat arkitektkontor i Lillestrøm med 10 ansatte og med stadig flere reguleringsoppdrag. I den sammenheng er det godt at begge har erfaring fra kommunal sektor. Både Guro og Christina fikk tidlig erfaring fra det offentlige arbeidsliv. Guro jobbet som avdelingsarkitekt i Skedsmo kommune og hadde ønske om å få erfaring fra offentlig forvaltning. Planavdelingen i Skedsmo ble en introduksjon både til forvaltning og til faget reguleringsarbeid. Reguleringsfaget er jo en disiplin litt på siden av (landskaps)arkitekturfaget. Spesielt Lillestrøm og Strømmen gjennomgikk betydelige forandringer på begynnelsen av 2000-tallet.

 

Christina startet arbeidskarrieren i et privat arkitektkontor, og hun har erfaring fra både plan og bygg i offentlig sektor. Gjennom en foreløpig sammensatt arbeidserfaring har hun fått innblikk i prosessene som spenner fra bred kommunal planlegging til detaljregulering, byggesak og fram til detaljprosjektering og ferdigstilling av bygg.

 

Begges inntrykk fra kommunal sektor er at kommunens administrasjon er sammensatt av kyndige faggrupper som dessverre ofte er underbemannet. Saksbehandlerne er underlagt rigide rammer i form av lovverk og overordnede føringer, samtidig svarer administrasjonen også til politikere uten særlig krav til fagkyndighet. Dette påvirker helt klart arbeidet med arealplaner og dispensasjonssaker, som er underlagt politisk behandling. Planer som er vanskelige å forene mellom lokalt selvstyre og overordnede myndigheter, fører ofte til tunge prosesser og av og til innsigelse.

 

SPRANGET OVER TIL DET PRIVATE

Både Guro og Christina savnet etter hvert muligheten til å utforme planer og egne prosjekter og å være mer ”hands on” enn det som er mulig når man behandler andres planer. Guro begynte som reguleringsarkitekt i Vindveggen i 2011, og Christina kom i 2013. En av de første utfordringene på forslagsstillersiden er å lære dataprogram som støtter uttegning av reguleringsplaner i sosiformat. Vindveggen jobber både med Archicad og Autocad og produserer nå egne digitale reguleringsplaner. Det er en stor fordel.

 

UTARBEIDELSE AV REGULERINGSPLANER
Arbeidshverdagen i Vindveggen består hovedsakelig av å utforme og beskrive reguleringsplaner. Vi har forskjellige typer oppdrag, fra små boligfelt på ca. 5 daa. til 400 daa.´s store grustak med massedeponering, så spennet er stort. I alle plansaker er det viktig å ha dialog med kommunens planmyndighet. Reguleringsplaner blir til ved samarbeid, men det er stor forskjell på kommuner i forhold til hvordan de mottar, behandler og politisk vedtar planer. Noen kommuner er offensive i samarbeidet med oss, mens andre ikke ønsker å involveres i særlig grad i planprosessen. Dette blir vår oppgave å finne ut og balansere i den enkelte sak, og i den enkelte kommune.

 

Vår erfaring er at det generelt sett er gunstig å ha tett kontakt med kommunens administrasjon, både på epost og gjennom møter, for dermed å få forutsigbarhet i planleggingen. Politiske vedtak følger nesten bestandig administrasjonens innstilling, så det gjelder å spille på lag med administrasjonen. Dette kan selvfølgelig være utfordrende, ikke minst fordi administrasjonen gjerne er tilbakeholdne med informasjon fram til de kan stå for en samlet, fullført saksbehandling.

Reguleringsprosesser er en modningssak og det er veldig spennende for oss å samarbeide med de andre arkitektene på kontoret hos Vindveggen. Reguleringsarbeid består videre mye i å bestille og samle fagdokumentasjon fra øvrige konsulenter, og dette kan sammenlignes litt med det å være ansvarlig søker i en byggesak. Å være forslagsstiller for private reguleringsplaner innebærer således en god del prosjektledelse for flere fagområder.

 

ERFARING FRA KOMMUNEN

Begge understreker verdien av erfaring fra kommunal sektor. Kommuner på størrelse med Skedsmo og Lørenskog har et relativt bredt fagmiljø, og kolleger er en verdifull læringsressurs. Erfaring med reguleringsprosesser, med politiske behandlinger og offentlige høringer, og å kjenne til hvordan dette fungerer i praksis, har vært en uvurderlig ballast å ta med inn i det private. Det kan jo virke skremmende med alle krav og prosedyrer, men når man har erfaring med regulerings- og byggesaker i kommunen, er det også lettere å sitte på ”den andre siden av bordet”.

 

Det er ikke til å komme unna at det blir noe stigmatisering av andre aktører. I det offentlige kunne vi oppleve en litt negativ holdning til de private, i form av at forslagstillere ble mistenkt for å være «kjøpt og betalt», og manglet samfunnsperspektiv. I det private opplever vi innimellom kritikk av kommunens behandling, oftest i form av sendrektig saksbehandling og mangel på fleksibilitet eller evne til å finne «gode nok» løsninger.

 

Ved å ha erfaring fra både det private og det offentlige får man større forståelse for kompleksiteten og prosedyrene i planprosesser. Mens private initiativtakere ofte har forholdsvis umiddelbare behov som skal innfris, skal kommuner beholde en rød tråd og langsiktighet i planleggingen. Dette er noe av det vi som forslagsstillere må forholde oss til i hverdagen.

 

Som arkitekt er Christina glad for nok en gang å kunne utøve mer arkitektprosjektering i tillegg til regulering, noe som ikke er vanlig som kommunal saksbehandler. - Jeg tror at samhandling mellom aktører, planmyndighet og fagkyndige er en forutsetning for å legge opp til kvalitetsrike bo- og arbeidsmiljø. Ulike hensyn må avveies, men mitt inntrykk er at premissene må legges tidlig dersom kvaliteter og mennesker skal stå i fokus.

 

OPPSUMMERING

Både Guro og Christina er glade for at de har jobberfaring som saksbehandlere i det offentlig, nå som de jobber som forslagsstillere i det private. De ser ikke bort fra at de i framtiden kan komme til å jobbe igjen i det offentlige. Begge anser at det ville vært nyttig om også flere som jobber i det private tok seg noen år i det offentlige forvaltningssystemet. Som fagpersoner bør vi ha rollen som brobyggere mellom sektorene - ikke forsterke avstanden.

 

I framtiden ønsker Vindveggen gjerne å besitte kompetanse innen landskapsprosjektering i tillegg til arkitekturprosjektering. Prosjekterende landskapsarkitekter med reguleringserfaring er en sjelden vare. Vi håper å kunne utvide staben vår slik at reguleringsavdelingen blir enda mer robust i framtiden.

 

 

 

 

 

 

TEMA: DISTRIKTET

Foto: Ingvill Warholm

Foto: Ingvill Warholm




Lofoten

Kathinka Magnus, Arkitekt. Gikk ut ved AHO våren 2013

Özgün Kiliç, Fotograf.

En bildeserie av Lofoten ved Özgün Kiliç, suplert med tanker og inntrykk av Kathinka Magnus

Jeg havna midt i Lofoten etter studiene, da jeg ville bo på et eksotisk sted og få en relevant jobb hurtig etter studiene.

Her er det ikke bare arbeid, vi lærer også deler av Norges glemte historie. At vi bor i et land med kyst og at Lofotfiske og tørrfiskeksporten var med og bygde landet.

Vi kjører bil, bor i hus, tørker fisk på tørkestativet og det ligger en båt i hagen som er med i husleien.

Det rareste er at vi ikke er alene. Det er mange som har oppsøkt det samme. Ingen ensomhet i disse husene, for det er mange som har funnet veien til dette øyriket for lenger eller kortere leie.

«Eg syntes Oslo verka heilt fantastisk kvar gong eg var der, fult av pakistanara og homofile. Kanon. Men det kjem en kvardag, og den er jævlig mykje enklare her» Torkjel fra Florø, bosatt på Ballstad i Lofoten

Det er tørrfisksnacks! Tror måkene vet å holde seg unna. De lokale er hvertfall ikke så bekymra. På noen av hjellene henger de opp en død fugl som fungerende fugleskremsel, men min teori er at det er så mye mat overalt under lofotfiske, at fuglen ikke ser noe poeng i å prøve seg.  Fisken må henges relativt høyt for å unngå jordslag og være utilgjengelig for røyskatt og alminnelige katter.

 

 

 

 

Bygde-Norge; en sommer på hell eller en ny vår…?

Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon

Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon

Er sommeren på hell for bygde-Norge eller er det mulig å snu trenden og gå mot en ny vår?

Torstein Lerhol, Styreleder Innovangsjon

Potensialet i bygde-Norge er enormt, men det avhenger av befolkningen og myndighetenes vilje til å utløse det. Politisk styring fra sentralt og lokalt hold kan både stimulere, men også kvele skapergnisten og dermed realiseringen av de muligheter som ligger i samfunnet.

Min hjemkommune Vang har, sammen med mange andre småkommuner i Norge, funnet en metode for å snu sentraliseringstrenden, og vise at liv i distriktene er framtidsrettet.

Fremtiden til bygde-Norge avhenger først og fremst av engasjerte innbyggere som ønsker å skape seg en desentralisert, men moderne fremtid. Innbyggere med forkjærlighet til lokalsamfunnet de er en del av. Noen av de, født på midten av 80-tallet, stablet i 2006 Norges mest høytliggende musikk- og friluftsfestival, Vinjerock, på beina. Festivalen er i dag en av landets mest populære nisjefestivaler, som dessuten er gjeldsfri og har overskudd år etter år. Ved hjelp av ungdommelig pågangsmot og tillit fra innbyggere og kommunale myndigheter, viste man hele landet at det var mulig å skape noe spektakulært og bærekraftig på bygda.

Foto: Innovangsjon (Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon)

Foto: Innovangsjon (Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon)

Det engasjerende og nyskapende miljøet i Vang resulterte i at flere ungdommer ønsket å vende hjem til Vang etter endt utdanning. De ønsket tilhørighet og deltagelse i et engasjert, sosialt nettverk, og de ønsket meningsfylte arbeidsplasser. Først og fremst ønsket de nærhet til Vangs største ressurs: den vakre fjellnaturen.

Kommunens lokalpolitikere så utviklingsmulighetene og tok innbyggernes engasjement på alvor. De ville nytte dette engasjementet til det beste for fellesskapet. Den positive holdningen fra lokalpolitikerne i Vang er uvurderlig for oss ungdommer når det kommer til å våge og sette idéer ut i livet. Økonomisk starthjelp og velvillig innstilling skulle vise seg å være ”utgifter til inntektservervelse”.

I dagens teknologiske samfunn, med alt fra bredbånd til videokonferanser, blir geografiske avstander mindre viktig. Det er i aksen mellom høy kompetanse og teknologisk framdrift at Vang og resten av bygde-Norge trolig har det største utviklingspotensialet. Kontorfellesskapet 1724 ble etablert i Vang sentrum for å huse tilbakeflyttet ungdom som hadde startet opp bedrifter innenfor IT og kulturbaserte næringer. Vi viste at når lokalpolitikere og engasjerte bygdefolk sammen klarer å jobbe for et nyskapende og bærekraftig arbeidsliv, i tillegg til at det finnes gode velferdstjenester og et rikt kultur- og aktivitetstilbud, er man kommet langt på vei i å skape et fremtidsrettet og levende lokalsamfunn.

Dessverre lever ikke kommunen vår, eller resten av distrikts-Norge, i et vakuum skjermet fra avgjørelser tatt av sentrale myndigheter. Kommuner, primærnæringer, gründere og etablert næringsliv trenger forutsigbare rammevilkår. Rammevilkår som gir så mye handlingsrom at lokalsamfunnet får muligheten til å utløse sitt eget potensial og tro på egen fremtid.

Ser man på dagens politiske landskap, er det nærliggende å tro at bygde-Norges utfordringer blir større og vanskeligere. Det råder en usikkerhet om viljen fra den nye regjeringen til å satse på mulighetene som bygda kan gi og gir. Vi skal likevel vise at vi er verdt å satse på! Bygde-Norge tilfører storsamfunnet enorme verdier, både økonomiske, sosiale og kulturelle.

For oss i Vang ble det viktig å opprette en bygdeutviklingsbedrift. Denne fikk navnet Innovangsjon, og skulle absorbere og konkretisere bygdas engasjement til håndfaste og målbare resultater. Vi valgte å konsentrere oss om tre arbeidsområder; arbeid, bolig og blest. Vårt overordna mål er ti nye arbeidsplasser hvert år, og at vi innen 2020 er blitt 1724 innbyggere – like mange som Grindafjellets (Vangs særmerkte fjell) høydemeter over havet. Ved hjelp av kommunal og folkelig tillit har vi fått denne oppskriften til å fungere. Sakte men sikkert nærmer vi oss målet.

Som styreleder i Innovangsjon er det lett å se at bygda er blitt mulighetenes marked for mange. Vi får stadig henvendelser fra mennesker i alle livsfaser, som ønsker å etablere seg i bygda. Noen går med en gründer i magen og ønsker å starte en bedrift, noen ønsker å gi barna en trygg oppvekst i gode barnehager og skoler, og noen ønsker en roligere og annerledes livsstil. Felles for dem alle, er som tidligere nevnt, at de ønsker en større nærhet til naturen i ville, vakre Vang.

I tillegg til naturen kommer den andre merkevaren som Vang nå har opparbeidet seg; det aktive og nyskapende ungdomsmiljøet. Ungdom, som etter endt utdanning har vendt hjem, ofte sammen med kjæresten, for å etablere seg og skape en fremtid i Vang. Et enormt engasjement initiert av ungdommen selv – og deretter støttet oppunder av kommunens innbyggere og politikere, har skapt en driv og optimisme som andre kommuner misunner oss.

Vår satsing er likevel ingen fasit for distrikts-Norges utvikling; enhver kommune må finne sin egen vei. Det er heldigvis likevel sånn at bygde-Norges utvikling i større grad enn beslutningene til regjering og storting, avhenger av den menneskelige kapitalen. Unge, voksne og eldre med ideer, virketrang og kompetanse skal sammen vise landet at livet på bygda går mot en ny vår!

 

Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon

Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon

 

 

 

Grendeklynga - en modell for framtida?

Sterke fellesskap og et virkelig demokrati skapes best på det helt lokale nivå, med inngruppa som virkemiddel. Grendeklynger kan være en god modell for distriktene.

Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Uten interaksjon er grendesamfunnet dødt. Tidligere var så mange muligheter for interaksjon, ved melkerampa, man traff hverandre gående eller til hest, og
hvert et bedehus hadde et musikklag uten større krav til ferdigheter eller stemmeprakt. Denne formen for interaksjon kan ikke oppstå når vi passerer hverandre omsluttet av metallkapsler, eller over internett.

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger som lommenabolag

I dag finnes flere initiativ for å gjenoppvekke lokale fellesskap, de nye natursamfunnene er et eksempel på dette. Natursamfunnet som idé stammer fra Russland, hvor mange har vendt tilbake til et liv i pakt med naturen og hverandre.

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av det alexandrinske mønster 37 om husklynger. Jeg tenkte at dette ikke ble annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet (Illustrasjon: Terje Bongard)

Modell av det representative inngruppedemokratiet (Illustrasjon: Terje Bongard)

Forståelsen av inngruppa og inngruppekreftene ble utviklet av den israelske vitenskapsmannen Amotz Zahavi, som har studert den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen i omlag 40 år. Inn- og utgruppestrategier er deler av handikapprinsippet, et begrep lansert av Zahavi på 70-tallet, og som forklarer den seksuelle seleksjonen. Handikapprinsippet er i dag allment akseptert innenfor evolusjonsvitenskapen. I motsetning til andre dyr kan mennesker velge mellom både inn- og utgruppestrategier, avhengig av kontekst, noe som gjør mennesket unikt. Innenfor inngruppa oppnår man status og aksept gjennom sjenerøsitet, samarbeidsvilje, offervilje, ved å ta parti for de svake etc. I studiet av araberskriketrosten ser man dette ved at det er konkurranse om de mest utsatte vaktpostene, troster av høyere rang tvangsforer de med lavere rang for å vise overskudd, kort sagt å vise at du er et dyktig flokkmedlem. Mennesker har naturligvis mer subtile inngruppestrategier.

De australske gartnerfuglene, også kalt ”jålefugler”, er utmerkede for å illustrere utgruppestrategier. Navnet gartner bærer de med rette, da de ”kultiverer" dekorative planter for å tiltrekke partnere. Gartnerne utgjør en egen fuglefamilie, Ptilonorhynchidae, med rundt 20 arter. Disse fuglene er velkjente for den spesielle kurtiseatferden, hvor hannen lager en form for portal og gjerne pynter med fargete steiner (eller plast- eller glassbiter). Grågartneren har til og med utviklet en slags optisk illusjon, som får ham til å virke større enn han i virkelighjeten er.

Det er akkurat de samme strategiene mennesker benytter seg av når de bygger store eneboliger, gjerne med søyler og ruvende arker som kan lede tankene mot langt større byggverk, som templer og slott. En menneskelig form for ”optisk” illusjon. Eller sportsbilen i garasjen, også kalt ”penisforlenger”. Slike strategier dominerer i utgruppe-settinger, som i et typisk norsk boligfelt.

Kilde: Bioman.no

Kilde: Bioman.no

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se illustrasjon av Bogard over).

I naturen følger alt fra vassdrag til sosiale strukturer hos flokkdyr en fraktal fordelingsstruktur, hvilket vil si at de repeterer de samme proporsjonene eller mønstrene i et skaleringshierarki. Romanesco brokkoli er kjent for å ha en perfekt fraktal struktur.

Eksempel på en fraktal nettverksstruktur over flere skalaer. (Illustrasjon: Nikos Salingaros)

Eksempel på en fraktal nettverksstruktur over flere skalaer. (Illustrasjon: Nikos Salingaros)

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

"Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet."

Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur, fordi den bygges nedenfra og opp. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Et eksempel på ei grendeklynge basert på tallet 7, som gir ei gruppe av like store enheter, og hvor den syvende sirkelen i sentrum danner fellesområdet. (Illustrasjon: Ruben Skrede, natursamfunn.no)

Et eksempel på ei grendeklynge basert på tallet 7, som gir ei gruppe av like store enheter, og hvor den syvende sirkelen i sentrum danner fellesområdet. (Illustrasjon: Ruben Skrede, natursamfunn.no)

For videre lesning oppfordrer skribenten om å gå inn på nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

 

 

 

 

Kristiansunds to hoder

Sentrum fra kaia, med Kaibakken i bakgrunnen. (Foto: Nina Werge-Olsen)

Sentrum fra kaia, med Kaibakken i bakgrunnen. (Foto: Nina Werge-Olsen)

Byutviklingen i Kristiansund går i to retninger. Er byen stor nok til å ha to senter som drar i hver sin retning?

Erlend Hanssen Sjåvik

Student ved NMBU, By- og Regionalplanlegging, Nettredaktør KOTE

I enden av Kaibakken, midt i Kristiansund sentrum, ligger Kongens plass full av biler. Vi er i en av Norges best bevarte gjenreisingsbyer, signert Sverre Pedersen. Det blåser og været skifter fra sol til regn til sol på få minutter. Her ønsker politikerne folkeliv. Det er gryende optimisme å se i øynene på byplanlegger Odd-Arild Bugge. Han gestikulerer livlig og engasjert.  Folk i byen skal få et bedre og mer levende sentrum nå som kommunen har satt i gang arbeidet med sentrumsplanen. Kaibakken kan være så mye mer enn en firefelts bakke. «Hva om en tenker anderledes og for eksempel legger gangvegen i midten, som i Barcelonas Las Ramblas. Vi må sette forgjengerne i sentrum». Ambisjonene er det ingenting i vegen med, bare så synd for ham og de andre planleggerne at vegen er full av biler...

Kongens plass (Foto:Odd-Arild Bugge)

Kongens plass (Foto:Odd-Arild Bugge)

Helt siden ladestedet Lille- Fosen ble opprettet på 1600-tallet har handelen og industrien funnet det naturlig å ligge i ly av byens fire land (øyene i byen), langs ved sundet. I tur og orden har klippfisk-, såpe- og verftsindustri satt sitt preg på byen og ført innbyggerne inn og ut av økonomisk sikkerhet. Og som så mange andre småbyer har ikke Kristiansund vært stor nok til å ha flere enn en hovednæring å støtte seg på. Nå er byen igjen på opptur og foten den står på er oljen. Vestbase, som ble opprettet en gang på 1980 tallet, spiller en viktig rolle som logistikkhavn for oljenæringen i nordsjøen og er motoren i byens næringsutvikling. Det er ikke lenger innenfor de fire «landene» bedriftene og arbeidsplassene etableres, men på Løkkemyra i tilknytning til Vestbase. Her er det også etablert et kjøpesenter og andre større kjedebutikker. Dette har gjort byen til en to-polsby, der en enten jobber i sentrum eller på Løkkemyra, og ført til at byens innbyggere møtes i bilen hver morgen og ettermiddag. Med en bilandel på over 60%, som er ganske vanlig for mindre norske byer, dannes det en rushtrafikk som står og stamper i begge retninger. Det er faktisk så ille at politikerne har vedtatt å bygge en firefelts veg for å bedre situasjonen.

Illustrasjon: Skog og Landskap

Illustrasjon: Skog og Landskap

Parallelt med den fire felts vegen er det som nevnt et ønske om et sterkt og levedyktig sentrum; et handelssted med et tilstrekkelig tilbud hvor folk flest kan å handle og tilbringe tid. Det er planer om å bygge ny operabygning og bibliotek. Dessuten skal det legges til rette for syklister og gående, og kollektivtrafikken skal bedres. For en skal ut i gaten og leve i dagens by. Men ambisjonene om et slikt sentrum er vanskelig å forene med bilbaserte kjøpesenter og bredere veger. Handelslekasjen til Løkkemyra er allerede stor og tomme forretningslokaler samler støv i sentrum. Er fritidsbyen, med sine fortauskafeer og Gehlske prinsipper, det som skal til for at småbyen klarer å stimulere til folkelivet, og vil det styrkes ved at tilgjengeligheten for bilen bedres?

«Ja», sier en lokal mann i femtiårene, «og mer parkeringsplasser trenger vi óg». Det er påfallende mange småbyer som er i samme situasjon som Kristiansund. Handelslekkasje til kjøpesenter utenfor sentrum og mye bilkjøring, samtidig som det fra statlig hold stilles det krav om satsning på sykkel og kollektivløsninger. Vi er i en situasjon der det i praksis dyrkes fram to ekstreme planleggingsideal: Byen for bilen og byen for mennesket. Disse idealene lar seg ikke kombinere så lett. Samtidig har funksjonsdelingen, med rendyrkede bolig- handels- og industriområder medført at Kristiansund og andre byer får det vanskelig med å fylle sine gater og plasser med liv. Det bor innbyggerne for langt unna til å gjøre, samtidig som kjøpesentrene ligger lettvint til i en travel hverdag. En må anerkjenne at folk gjør det som er enklest mulig, så da må planleggerne stimulere til, og legge til rette til for at folk velger å sykle, gå eller ta bussen dit en skal. Det er etter mitt skjønn viktigere enn å forskjønne sentrum og bygge nye kulturhus.

Om vi går tilbake i tid var det mer liv i gatene i Kristiansund. I Sundet var det båter og i sentrum fant man butikker, kafeer, næring og industri. Og er det ikke denne blandingen av funksjoner som en bys ryggrad? Fritidsbyen må evne å få olje på skjorta og invitere industrien inn på ny. Ja, det kommer til å bråke! Og ja, det kommer til å lukte, men det blir ikke folkeliv uten folk og da må man bo, jobbe og leve på samme plass. For planleggerne blir det forhåpentligvis på Kongens plass.

Foto: Nina Werge-Olsen

Foto: Nina Werge-Olsen

 

 

 

 

 

Provinsen inni oss

Omslag frå boka, Cappelen Damm

Omslag frå boka, Cappelen Damm

Bokmelding av Olav Brostrup Müller: Kjedet Enebolig – Rapport fra provinsen.
Tore Syvert Haga, Nettredaktør KOTE, utdanna byplanleggar frå NMBU

Korleis er det å flytta frå studiebyen til heimbyen, frå metropolen til provinsen, frå bygarden til ein kjeda einebustad? Det er tilsynelatande temaet for Olav Brostrup Müller si bok. Han fortel om korleis eit ungt par med to små barn flyttar frå Oslo sentrum og etablerer seg i utkanten av heimbyen hans, Lillehammer. Boka er bygd opp gjennom å skildra nokre kontrastar:

Kontrastar mellom ungdomslivet, med inntak av større mengder alkohol, seine kveldar og hipp musikk, og småbarnsfarlivet, med lite fritid og mykje Hakkebakkeskog-musikk. Kontrastar mellom det å bu i, visstnok, yrande og pulserande Oslo og i utkanten av søvnige Lillehammer. Kontrastar mellom den gamle jobben som journalist i Klassekampen, Noregs beste (og mest sjølvhøgtidelege?) avis, og den nye jobben i Gudbrandsdølen Dagningen, regionavisa med sete i Lillehammer. Kontrastar mellom før og no, draum og verkelegheit.

 

Boka skildrar Lillehammer og nabolaget som ein stad som er bygd opp rundt familieliv, kor ski eller sykkelturar er den einaste legitime flykten for nokså unge, tidvis frusterte menn. Boka er morosam når ho tek opp tema som dei praktiske utfordringane knytta til å pussa opp og halda ved like eit småhus – utfordringar som er spesielt utfordrande for akademikarar som til no berre har budd i blokk. Audmjukinga når svigerfar lett ordnar opp; maktesløysa i å måtta bruka mykje av dei kreftene ein har på noko ein eigentleg ikkje liker å driva med. Og samstundes: Gleden ved framgang, reirbyggar-instinktet som vaknar. 

Meir enn musikk

Han skildrar sterke kjensler rundt Hakkebakkeskogen-CD-en, som ungane insisterer på å høyra heile tida. Eg les dette som eit bilete på noko større. Det handlar ikkje om musikk, men om tidsbruk og fridom. Mange stadar i boka utrykkar han frustrasjon over situasjonen, over den tapte fridommen og at ungdomstida er forbi. Nokon gonger tek han bilen og køyrer rundt om kring, for å kunne vera for seg sjølve, slappa av og spela musikk etter eige val. Men han blir i Lillehammer, og valde sjølve å flytta tilbake.     

Boka er kanskje på sitt finaste når ho skildrar valet om å flytta heim, bygd på ei snikande kjensle av at det var det einaste rette. Her omtalar forfattaren dillemma som mange unge i same livsfase kjenner på. Skal ein bli buande i storbyen, eller flytta heimover før alle der heime er vekke? Seinare kjem han ikkje serleg ofte tilbake til denne grunngjevinga.

 

Mentalt

Undertittelen ”Rapport frå provinsen” vekka mi interesse for boka, ved sidan av det at det er nokså få bøker som er oppkalla etter spesifikke bygningstypar. Men eigentleg handlar boka nokså lite om provinsen og by og land. Hadde forfattaren kjøpt eit småhus på Lørenskog eller Haugerud eller Ullern i staden for Lillehammer  hadde det aller meste i livet hans vore likt. Han hadde framleis måtta høyrt barnemusikk i staden for The Smiths. Han hadde møtt dei same utfordringane rundt finsnekring og montering av badekar. Han hadde kanskje òg erfart at mosjon på hjul eller plastikkpinnar med smøring er ein populær fluktmekanisme for menn i middelklassen. I den grad boka handlar om provinsen er det vel provinsen inni oss – at ein i ein livsfase blir mindre orientert mot verden utanfor, nye menneske og opplevingar, og meir orientert innover, mot heimen og familien. Ein blir, så og seia, provinsiell i ei nedlatande tyding av ordet. Men denne provinsialiteten finn du nok både i by og land.

 

Boka er kategorisert som sakprosa. Spør du meg kunne det like gjerne ha vore skjønnlitteratur, eg kan tenka med mange skjønnlitterære bøker som er meir sakprosa enn dette. Kva merkelapp forlaget og forfattaren sett på boka er likevel ikkje så farleg. Boka er velskreven, lettlest og underhaldande. Om du liker å lesa, og det gjer du sikkert sidan du har lese heilt til botns i denne teksten, er det ingen grunn til at du ikkje skal lika denne boka òg. Men ikkje forvent nokon nye tankar om provinsen eller kjeda einebustadar. I beste fall er boka ei fin skildring av det å bli vaksen.

Døme på kjeda einebustadar, fotografert av Mesterhus Moss.

Døme på kjeda einebustadar, fotografert av Mesterhus Moss.