Oslo Urban Arena – flotte foredrag, tannløse debatter

by Erlend Hanssen Sjåvik


18-19 juni ble første utgave av Oslo Urban Arena avholdt i Folketeaterets flotte saler. I sitt todagers program bestående av nasjonale og internasjonale foredragsholdere ble det satt fokus på samarbeid mellom næringer, aktører og mulighetene som eksisterer i Oslo. Til tross for celebre foredragsholdere med både pondus og entusiasme, ebbet dessverre mange av diskusjonene ut i vante fraser.

Dag 1:

Som alle andre foredrag og konferanser om Oslo, ble vi også her introdusert med det faktum at «Oslo vokser». Konferansierene startet ballet på stotrende engelsk, før de første foredragsholdere ble applaudert inn på scenen en etter en. Hele seansen startet med Anthony Townsends beretning om hva som ligger i begrepet «smart cities», før Ethan Kent fra Project for Public Places og Camilla van Deurs fra GEHL Architects rådet oss til å styre utviklingen i Oslo rundt plasser og steder. I salen nikket vi og smilte til hverandre. Et Oslo i menneskelig skala med gode plasser er det vi trenger.

Etterpå klappet vi Monocles representant opp på scenen med et inderlig håp om at han skulle fortelle oss hvorfor Oslo er en så fantastisk by. Det skjedde ikke. Ikke fordi Oslo ikke er en flott by, men fordi det ikke var hans poeng. Han serverte oss i stedet to anekdoter. En fra Nairobi som handlet om hans møte med det tungrodde Kenyanske byråkratiet, og en fra Tokyo som handlet om loven om dansing etter midnatt. På hver sin måte evnet de å formidle hva som skal til for at en by er en god by som en ønsker å bli værende i.

Økten ble avsluttet av Entra og Avantor/MADs presentasjoner av henholdsvis Powerhouse og Nydalen. Entras nærmest evangeliske presentasjon av sitt plusshuset må for de utenlandske tilhørerne ha vært en fantastisk rar opplevelse. Med autoritet og entusiasme spradet den to meter høye mannen rundt på kanten av scenen. Lyskasterne kastet mørke skygger over ansiktet hans mens han proklamerte nåtidsbyggets undergang. Budskapet om at energieffektive hus er framtiden ble banket inn, men hva med uterommene? Ikke ett ord ble nevnt…. Avantor og MAD kom deretter opp med matchende t-skjorter og et avslappet lynne for å presentere sitt nye Nydalen. De tok opp tråden fra den første økten og pratet om å lage steder hvor folk kan trives. Forhåpentligvis vil OUA være en arena som vil gjøre det lettere for utviklere og arkitekter å kunne samarbeide eller utveksle kompetanse slik at en kan lage bedre prosjekter. 

Etter lunsjen var vi tilbake i Folketeateret for å overvære boligdebattene. I «100 000 nye boliger. Hvordan?» forsøkte innleder Bjørn Johnsen fra Infill å få utbygger til å forstå verdien av å bygge by i byen. Dessverre har mange nye boligprosjekter blitt til forstadsprosjekter som ikke har bymessige trekk eller en struktur som hører hjemme i byen. På spørsmål om hvordan 100 000 nye boliger skal kunne bygges var svaret unisont: høyere hus i kollektivknutepunkt. Det er viktig å diskutere høyde, men jeg tror alle tilhørerne i salen savnet en rikere diskusjon. Utbyggerne påpekte også den lave fortjenesten på mindre prosjekter gjør det krevende å drive med boligbygging og at de trenger store utviklingsområder for å lykkes bedre. Store utviklingsområder er det derimot få igjen av. I følge byplansjef Ellen de Vibe er det bare Gjersrud-Stensrud som faller under denne kategorien. En bør derfor stille spørsmål ved utbyggers kompetanse om en ikke klarer å tjene penger på å bygge boliger i byen, gjennom mindre prosjekter.

Dagen ble avsluttet av Ellen de Vibe (byplansjef Oslo kommune) og Ellen Grepperud (Plansamarbeidet) som snakket om verdien av plansamarbeidet i Oslo og Akershus vedrørende areal og transport disponeringer. Eller den manglende verdien av det, når planen ikke er juridisk bindende. Det er flott at det arbeides med strategier på regionalt nivå, men det er en vesentlig svakhet at arbeidet kan ignoreres av kommunene.

Dag 2:

Etter en god natts søvn var vi alle tilbake i Storgata 21 og ble møtt av Nordea Markets forsikrende analyser om at oljen fortsatt kommer til å styre økonomien vår de neste årene. Men er det hensiktsmessig for Oslo å støtte seg på oljebyene i vest? Nei var svaret. Representanter fra London, Barcelona, Amsterdam kom i tur og orden opp fra salen og talte for kunnskapsnæringene, en sterkere næringslivsprofil og bedre samarbeid i hele regionen.

Det viktigste poenget fra denne seansen kom fra Barcelona. Ved å koble industrien med kunnskapsnæringene ønsker Barcelona å vise at det er mulig å være en konkurransedyktig global industriby. Barcelonas hovedpoeng var at en by må ha flere næringer å støtte seg på og fremhevet viktigheten av industri i byen, noe som er et interessant poeng da Oslo er i ferd med å fase ut alt av industri som fins i byen. Seansen tok deretter en «rørende» vending da representantene fra byene stod på samme scene og snakket om å dele kunnskap og erfaringer.

Selv om ambisjonene til hver av dem er å tiltrekke seg de samme kunnskapsrike floridanerne, tror jeg representantene er innforstått med at de konkurrerer på forskjellig nivå. Oslo er en provins i Europa og har andre kvaliteter å by på enn London, Amsterdam eller Barcelona. Det betyr at en må være bevist de valg en gjør. Kanskje kunnskap er den nye oljen, men det vil være en utfordring å klare og etablere et solid kunnskapsmiljø, da oljenæringen fortsatt kommer til å friste med gode lønninger og kan rekruttere fra øverste hylle.

Arrangementets siste post var viet til sykkel og Mikael Colville-Andersen fra Copenhagenize tok et godt strupetak på alt som heter bilisme og slo et slag for intuitiv tilrettelegging for syklister og gående i byen. Med rungende amerikansk røst, førte dansken oss gjennom bilder og betraktninger fra sin egen hverdag. Som et svar til modernismens rigide design presenterte han desire lines som et verktøy en oftere må ta i bruk. Hvorfor er Oslo så dårlig på sykkel? Fordi København er så dårlig på kollektivtrafikk, ble det hvisket fra salen…

Byråd for miljø og samferdsel Guri Melbye tok over ordet. Oslo bygde skandinavias første t-banelinje og har satset på kollektivtrafikk, mens det i Danmark er satset på å tilrettelegge for sykkel. Nå har byene tilsvarende god kvalitet på hvert sitt system og skal bygge ut eller utbedre det andre. Det virker som det kun har vært rom for en tanke i hodet.

Planen Melbye presenterte var, sammen med konkurransebidragene fra FutureBuilt-konkurransen Get a Bike, Break Free! et etterlengtet bidrag til sykkeldebatten. Det er derfor veldig synd at den faktiske debatten i etterkant, med Bymiljøetaten, Plan- og bygningetaten og Sykkelprosjektet, ikke klarte å gjøre annet enn å drepe entusiasmen i salen. Ingen av etatene ønsket å love noe, og det ble tydelig at det er politikernes anliggende å komme med lovnader. Bare så synd politikerne ikke var der eller var gått hjem for dagen.

Oslo Urban Arena ble avrundet av en hyggelig ekskursjon til Sørenga bro, hvor grønnkålssnack, cava og Ethan Kent var hovedingridiensene. Han oppsummerte Oslo som en selvbevisst men usikker by, mens mørke skyer sveipte over oss. I løpet av dagene i Oslo hadde han lagt merke til hvordan Oslo alltid settes i lys av København eller Stockholm. Før det begynte å regne manet han fram at Oslo måtte begynne å tro på seg selv.

Det kan kanskje høres ut som om jeg er skuffet over arrangementet, men det er jeg ikke. Jeg er veldig fornøyd med foredragene og arrangementet som helhet. Det som var synd var at arrangementets debatter ble både tannløse og ikke førte noen sted hen. Det virket som om mange av debattantene i forkant var vaksinert mot å ta nye steg, lufte tanker i plenum eller la seg inspirere av foredragene eller presentasjonene, enten det var snakk om boligløsninger eller sykkelveg. Om debattene til neste år blir bedre og foredragene holder samme nivå, har vi mye å glede oss til!