Jeg har en rullende kafé! (Men den heter Rullende Café)

by KOTE


I løpet av ukene som har gått har jeg vandret på kryss og tvers av Oslo. Dagene har fått fram træler i håndflatene igjen.

Tauet plasseres for ente gang i håndflatene og vi ruller videre. «Kaffe eller te, vi er den Rullende Café» roper vi og smiler til de forbipasserende. Noen går skremt forbi og vet ikke helt hva det er vi holder på med. Mens andre smiler, men haster av gårde. Til slutt stopper en eldre herremann og lurer fælt på hvorfor vi roper og drasser rundt på noe han tror er et flyttelass. Vi forklarer at vi selger kaffe og te til donasjonspris og at pengene går til en veldedig organisasjon kjøperne fremmer eller stemmer på. «Hver kaffe er en stemme». Han smiler og spør hvem vi er. «Jeg er Erlend», svarer jeg «og det er Lars Petter». «Ja men, hvem er dere?» «vi er ingen» svarer jeg ydmykt, og forsøker å svare på hans meta-spørsmål. «Vi er oss selv og selvfølgelig den Rullende Café» supplerer Lars Petter. Mannens ruglete ansikt smiler og sier at han fortsatt ikke helt vet hvem vi er. «Sett deg ned da, ta en kaffe eller te, så kan vi snakke litt» sier Lars Petter muntert, «da kan det hende du får svaret på hvem vi er!» Den eldre setter seg ned og bestiller en kopp kaffe. «Den må være sterk», sier han. «Vi koker på krutt», svarer jeg, heller over den rykende varme kaffen og gir ham en koppen.

Det er veldig mye sunn skepsis å finne gatelangs i Norge. Men heldigvis også latter og hengivenhet. Folks holdning til aktiviteter i det offentlige rom er særdeles varierende og kanskje også betinget. Kan hende vi trenger oss innpå folk, invaderer deres sone av stillhet og velvære, deres eneste tid for seg selv om dagen. Eller kanskje passerer vi folk med et ønske om å bli trengt innpå, men som vi ikke enser på vår vei. Å være innkaster og kafévert er et vanskelig oppdrag og jeg må innrømme at det å lese den norske befolkning er veldig vanskelig. Så vi må bare kjøre på. Og det er det vi har gjort. Kafeen er dratt opp og ned byens bratte bakker, vi har måttet spikre på hjul som har falt av, besøkt et utall frisørsalonger, hvor vann og kaffe har blitt kokt opp og kanner vasket (hva har vi skulle gjort uten Oslos fabelaktige frisører, sier jeg bare! Dette er en offisiell takk!). Roper ut dagen lang, stopper opp og heller kaffe. Veiver med termosen og lokker med te fra Russland. Vi glemmer å spise lunsj og ser klokka har blitt syv, ler og åpner matpakka. Det er gøy å drive kafé.

Sommerens siste dager fikk et helt annet innhold enn forventet. Under en frokost slutten av august får jeg det for meg at å bygge en kafé på hjul er tingen. Jeg kan tjene noen slanter og gjøre noe kult før skolen starter. Jeg tegner en skisse og begynner å lete etter material. Finner paller på veterinærhøyskolen og en blid vaktmester som lar meg få to. Møter en polsk tømrer på gaten, hvis eneste utenompolske ord er «trevirke», og geleider meg inn i en bygård på Majorstua, som pusses opp. Jeg får ta det jeg vil, forstår jeg han sier på polsk. Hjulene finner jeg på Haraldrud gjenvinningstasjon. Jeg involverer en nyutdannet arkitektstudent ved navn Kathinka, og vi starter å bygge dagen etter. På vel 8 timer er kafeen kjøreklar. Vernissagen skjer samme kveld. Det blir stand-up, musikk, dans, spontan OL-debatt og mye kaffe. Vi vandrer rundt på Majorstua og mange folk stopper opp og blir med. Noen tror det er gatefest, andre utdrikningslag. «Kom og bli med» ropes det, «vi ruller videre». Kiosker donerer bort boller til oss og butikker bananer. En fantastisk kveld!

Den påfølgende kvelden sitter vi i stuen og teller penger. Vi har vært rundt på Frogner, Majorstua og Blindern og brukt hele dagen på kafeen. Det er mye som ligger i koppen og vi bestemmer oss for å kjøpe inn en termos, en presskanne (for å erstatte den knuste) og begynne å donere bort pengene vi får inn. Kaféen finner seg selv og vi gjør oss klare for å riste hender med alle i organisasjonsnorge. Da gjelder det å ha godt med træler i håndflata!

Erlend Sjåvik

rullende1.PNG